Den gang Vossolaksen var i storform – del 1

posted in: Blogg | 0

En artikkel om Vossalaksen, den gang da Vossolaksen var stor og det var mye av den. Artikkelen er et utdrag fra en fremtidig bok om villaksen som skrives av journalist og forfatter Kjersti Sandvik.

Bolstadelva

De som kom…

Den gang turistene tok seg fram i landet vårt med hest, båt og jernbane var vosslaksene i storform. Ikke alle som kom, kom for å fiske laks, men mange gjorde det og de la igjen penger, kultur i bygdene de kom til. Kanskje var de den første utlendingen nordmennene som bodde der hadde sett. De som gjestet bygda snakket et helt annet språk. De hadde en fremmed klesstil og flytter inn i nabohuset. Kanskje sto det folk bak gardinene for å se på disse merkelige menneskene som kom for å fiske laks. Noen var kanskje mest opptatt av å se damene i klær fra siste mote på kontinentet. Og mennene ulastelig antrukket i dress og vest, også når de fisket. De gjorde det ikke enkelt for seg selv. De fisket en og en fisk, med stang og tørr flue, noe som var mye vanskeligere enn å sette ut et garn.

BOLSTADØYRI TOGSTASJON: «Stoppet» der uttallige utenlandske fisketurister gikk av for å fiske i Bolstadelva.
Foto: Kjersti Sandvik

Fiskerene

For folket som bodde ved elva, var laks fortsatt matauk, men for turistene var selve handlingen, det å fange laksen en like stor grunn til at de kom. I timevis kunne de stå ved elven, med unge gutter som hjelpere når laksen bet på flua. Det må ha vært litt av et syn. Dresskledde menn fra storbyene sammen med folk som i generasjoner har bodd i ei lita bygd, ved ei elv. Det fortelles mange historier om den tiden da lakselordene kom til landet vårt. Hver lakseelv har sin spesielle historie å fortelle.

FISKETURISTER: Historisk bilde av Vossolaks.
Foto: Ukjent

Folket…

Ikke alle var lakseturister, mange kom for å beundre naturen og amerikaneren Bayard Taylor var definitivt ikke i Norge for å fiske laks. Faktisk hadde han svært lite til overs for lakseturistene som han i boken En reise i Norge 1857 (Frifant Forlag) omtaler som «En stang med en flue i den ene enden og en tosk i den andre». Han møtte en del laksefiskere på sin reise i Norge og beskriver dem som fossile, snobbete engelskmenn med sine hunder, geværer, fiskeutstyr og store støvler. Folk som har så mye penger at penger ikke betyr noe. Amerikaneren er heller ikke nådig i sin beskrivelse av nordmenn; De er urenslige og lager oppsiktsvekkende dårlig mat, tatt i betraktning de gode råvarene som finnes.

LAKSELORDEN: Historiske bilder av en fisker med sin fangst.
Foto: Ukjent

Skittent folk…

Taylor beskriver et grådig og klønete folkeslag som hele tiden forsøker å svindle ham. Kvinnfolkene er grove, uformelige skikkelser, med sjusket hår og enorme hengebryster. Bortsett fra noen innfødte stammer i Afrika, har han aldri sett så forvokste, slappe og hengende bryster som hos kvinnene i Norge. Virkelig vakre kvinner i Norge er et sjeldent syn, klager han over i sin reiseskildring. Særlig etter at de har giftet seg, utdyper han, er de voksne kvinnene bemerkelsesverdig lite pene. Vel kan det være tilfeller der et pent ansikt og en skikkelses naturlige eleganse ikke har gått tapt, og i Ulvik i Hardanger skjer nettopp det. Han treffer en ung skjønnhet, bare for trist å konstatere at om noen år vil nok også hun være like lite tiltalende og uformelig som de andre kvinnfolkene i Norge.

Mennene er late, dumme og klager ustanselig på betalingen for tjenester til turistene. Ved skysstasjonene samler det seg folk som tigger penger eller bare glor. Det finner Taylor særdeles lite sjarmerende. Riktignok er betalingen skysskarene får lav, men det skyldes at det byr turistene imot å gi dem mer penger, fordi kravene framsettes på en så klagende måte. Kokkekunstene hos dette skitne og til dels mindre begavede folket, står det også dårlig til med. De er uhygieniske i sin fattigslige elendighet. Reisefølget får servert dårlig ost, tørket, smakløst kjøtt, harskt smør og havrekjeks. Taylor besøker både Drontheim, Christiania og Bergen. Det er det samme over alt: Dårlig mat til høye priser.

«Lyspunktet»..

Men oppi all elendighet finnes det tross alt en god grunn for å reise i Norge: Naturen og laksen. Etter en særdeles dårlig kulinarisk opplevelse i Bergen, der Taylor og hans reisefølge får servert en suppe bestående av bringebærsaft og vann, samt seige biffer svømmende i fett og harskt smør, får de endelig servert et skikkelig måltid mat. Det skjer når han og følget ankommer Bolstadøyri ved Dale på vei mot Voss. Der fjorden er på det trangeste og fjellene ruver høyt, dukker Bolstadøyri opp. Her renner Bolstadelva, den nederste delen av Vossovassdraget, ut i fjorden, «som en kappe av smaragdgrønn fløyel i de mykeste folder og buktninger helt ned til vannkanten», beskriver Taylor, «et mirakel av grønn skjønnhet». Aldri har han sett «renere fargenyanser i solen, eller mykere gjennomskinnelighet i skyggene enn i dette landet». Her finnes laks i overflod. Måltidet han får servert med laks, poteter og rødvin er som manna fra himmelen. For selv om han har lite til overs for sportsfiskerne, har han ingenting imot å spise laksen de fisker. Tvert imot er han veldig fornøyd med at han og reisefølget innimellom blir servert den laksen sportsfiskerne ikke selv klarer å spise. 

BOLSTADØYRI: Norge var tidlig et yndet turistmål for reisende som ville oppleve norsk natur.
Foto:Kjersti Sandvik

Laksen.

I løpet av en sesong rundt midten av 1800-tallet ble det tatt 962 laks i Bolstadelva. Den siste knappe fire kilometer lange etappen av Vosso fra Evangervatnet før elva renner ut i fjorden. Det er kanskje ikke så mange individer, men snittvekten var høy. Siden har det gått nedover med den verdensberømte og storvokste Vossolaksen. Både den og fiskerne er for lengst borte. Det samme gjelder mange andre ville laksestammer i Norge. Men det var en tid på Bolstadøyri, da elva hadde rikelig med laks, at det lå et verdensomspennende sus over dette lille stedet.

Fortsettelse kommer…(del 2)

Følg og lik oss!!