Hekta på laksefiske

posted in: Blogg | 0
Atle Tilrem 
HEKTA PÅ LAKSEFISKE!

Enten du fikk din første laks som 7- eller 40-åring, er minnene like sterke og etset fast i dine tankene for resten av livet. For den kom ofte til deg da du minst ventet den..
Eller kanskje du, som noen gjør – bare visste det – at den kom til å hugge!?
I det ubeskrivelige øyeblikk da alt stemmer, da du fysisk kan kjenne på den sitrende følelsen av at fisken snart vil ta?
Og så skjer det fan i meg!!
Linen strammer seg, og du kan så vidt ane en sølvblank refleks nede i de mørke vannet da laksen snur, samtidig som den blanke Mustad kroken knaser gjennom muskler og sener, og biter seg til slutt bom fast i selve det krumme kjevebenet på laksen. Og noen ganger står den stille – en stund…
Og du kan føle at den tenker… Hva er dette ? Smerten i kjeven. Linen strammer seg. Den sitter fast! Den store hannlaksen står stille i understrømmen noen sekunder. før følelsen av frykt går over i panikk og får den til å eksploder i et vanvittig utras – Vekk! Tilbake til havet!
Og, da kan jeg love deg at nå ! – Nå har den bestemt seg…
I full panikk flykter den fra dype mørke trygge hølen , i vanvittig redsel og frykt skyter den klar av vannet. I flere meterhøye sprang (jeg kan enda se for meg vannglitret mot sollyset) , før den går ned igjenn, og du får en nesten kvalmende, urolig følelse over hvem som kommertil å ha overtaket og bestemme de neste minuttene – bare husk at du er på bortebane!

Utallige ting kan skje i denne kampen, en skarp sten mot den stramme fortommen, en gammel vanntrukken rot på bunnen. Holder knuten? Floke på baklinen. En glatt stein og du faller? Her er det bare å løpe etter nedover langs elvebredden til den stopper.. Og det gjør den…
Ofte i neste høl der den kan gå ned på bunnen og føle trygghet i de mørke vannet igjen og bore kjeften ned i dn grove elvegrusen, for å prøve å gni vekk den forferdelige kroken som sitter og stikker i kjeften.. Dette kan kjennes som små rykk i stangen, menn den gir snart opp, og bestemmer seg for et nytt utras…
For en kraft! For en fart! For en demostrasjon av villskap og styrke!
Og hvis du trodde at nå var det bare og sveive den inn, så tar du fullstendig feil.
Før du har fått igjenn pusten og noen få meter av baklina, bærer det på nytt av gårde over stokk og stein ned til neste høl.. Der det hele gjentar seg.
Men hele tiden kjenner du på frykten av den forferdelige følelsen for at den skal slite snøret, eller at kroken skal miste festet.
Og du hele tiden hamrer dt i deg – den nesten lammende numne skuffelsen når du ser stangtuppen plutselig rett seg ut og du kan sveive inn det slakke snøret uten noen som helst motstand..

OG DET VAR NETTOPP DET SOM SKJEDDE DENNE GANGEN….. Skuffelsen – den grusomme skuffelsen som velter opp i deg. Kommer tilbake, gang på gang med full styrke, i flere dager etterpå. Den som får deg til å banne stygt og meningsløst, eller å tenke negative tanker om å slutte med dette meningsløse sportsfisketullet.. Men det gjør du ikke, for ved neste annledning står du ved elvebredden igjen og kaster, og kaster, og håper…
Og i årevis må dine fiskekamerater, kone og barn, og andre tåle og høre den samme historien bli fortalt om og om igjenn, i det uendelige, og hovedpersonen – en laks som stadig blir større og større…

Så smaker da også seierens sødme enda sterkere når det hele går bra. Når laksens krefter tar slutt, og den «tipper» over på blanksida i det grunne vannet ved bredden.. klar for håving…
Og du kan finne deg en høvelig stein og sette deg på, og med skjelvende hender rulle deg et «vrak» av en røyk, samtidig som du jevnlig sender beundrende blikk på «sværingen» som henger etter sporden i bjørka ved siden av deg
Og du hører dine egne pulsslag i ørene gradvis gå tilbake til det normale..
Det er vel det som gjør at når man først har begynt, så slutter man aldri med laksefiske.

 

Følg og lik oss!!