Elvevokting i Finnmark av Bernt Gjelsten
I 2002 og i 2003 tok jeg studiet Natur og Kulturminneoppsyn i Snåsa. Oppsynsopplæringa medførte at jeg fikk virkeliggjort min fiske og naturdrøm fra tidlig ungdom av. Jeg kunne endelig søke elvevaktjobber i Finnmark. Det ble en sesong i Komagelva og en i Langfjordelva i Laggo før det ble og tre sesonger i Børselva i Porsanger. Å være tett knytta til elva fra tidlig sommer til sen høst var en sterk opplevelse. Å drive oppsyn og servicearbeid i tilknytning til disse elvene er utvilsomt mitt livs beste arbeidserfaringer.
Jeg opplevde mange sterke lakser, fargerike sjørøyer, og et unikt dyreliv i fjerntliggende ødemarksområder. Det var mentalt sett en god ryggsekk man bar med seg langs elva. Et enkelt og rikt liv som handla om å være tilstede der og da. Dette bør unge personer prøve. De hadde hatt godt av det. Fint å lære seg at man ikke er avhengig av teknologi å så stor grad som man tror. I elva er det viktigere å ha kunnskap om laksebiologi, praktisk fiske, og det å kunne lovgivningen og personbehandling innen det lovverket som omhandler utmarksbruk. Som elvevakt med begrenset politimyndighet trenger man kunnskap om lakse- og innlandsfiskeloven som blir den mest sentrale lova i forhold til tjenesten. Men lover som motorferdsel i utmark, lova om biologisk mangfold, samt forurensingsloven og et par andre tilgrensa lover er også viktige.
Arbeidets karakter handler om å drive service og oppsynsarbeid overfor laksefiskere med utgangspunkt i elva som arbeidsplass, og det aller viktigste arbeidet skjer på høsten i september og deler av oktober når det er gytetid. Da driver man det som kalles punktoppsyn med spesielt viktige gyteplasser i elva. Rovfiske på gyteplassene til laksen var nok et langt større problem fram til 1990-tallet enn i dag, men det forekommer dessverre jevnlig framdeles. Man må selvsagt tåle å være mye i sitt eget selskap som elvevakt. Basisferdigheter til å ferdes ute i til dels ødemark kreves, men det er et svært meningsfullt arbeid for den som er interessert i laksefiske og lakseforvaltning samt naturbevaring på et generelt nivå. Man lærer mye om seg selv i en slik jobb. Man lærer også mer om laksen og vassdrag.
Jeg liker veldig godt elvefiskerkulturen i Finnmark. Finnmarkingene tar ofte med seg unger til elva og fyrer bål og griller laks. I resten av Norge er unger på laksefisketur med foreldrene noe man ser heller sjeldent. Av alt man måtte gjøre som laksefisker er vel dette det viktigste man kan gjøre. Å gi barna muligheten til å møte elva og laksen og å få dem til å forstå verdien av å oppleve og ta vare på unik natur. Vassdraga jeg hadde vakttjeneste i oppe i Finnmark rant gjennom varierte naturtyper. I Komagelva i Vardø er det nesten et landskap som på Svalbard og Grønland langt oppe i dalen. I Laggo på Norkyn var det mye bjørkeskog langs Langfjordelva, og i Børselva i Porsanger har man både furuskog og store fjellbjørkskoger. Et av de frodigste stedene jeg har sett er oppe i Aldarjokk ved øverste vakthytta i Børselva. Et veldig spesielt sted. Der er det øde og innholdsrikt på samme tid.
Sjørøyefisket oppe i sone 3 i Børselva var nylig stengt i fire år, men er nå åpnet igjen. Jeg husker godt ei sjørøye jeg tok der oppe i ei stille lone i elva. Den var 1,3 kilo og råsterk som en laks på 3 kg. Den ble tatt på en droppenspinner med blankt skjell og blå prikker. Jeg trekte den i vann med noen laurbærblad og lettsalting. En stor smaksopplevelse. Det er en prima matfisk. Ellers tok jeg en elveaure av stasjonær type der oppe på makk. Den veide 1,6 kilo og ble regna som en bifangst. Om Finnmark kan jeg avslutte med å si at om du har lyst til å fiske laks langt borte fra industriområder og alt det som presser sivilisasjonen inn på elva sørpå, så bør du dra dit opp og erfare hvordan laksen og naturområdene kommer til å gi deg store opplevelser.